Publisert av: anonymebalkanikere | april 17, 2010

Greier som skjer

No er me i Nicaragua.

Nei, me berre tøysar med dykk – sjølvsagt er me ikkje i Nicaragua, det skulle teke seg ut! Me er i Rijeka, må vite. Og me saknar tydeleg Roy si dialekt.

Reiseruten, provided by Google maps, er mer spennende enn gårsdagens busstur på tre timer:

Fordi bussturen, og det vi foreløpig har oppevd av Rijeka, er nokså kjedelig, gjør vi opprør: Denne bloggposten kommer  ikke til å være morsom.

Siden forrige bloggpost har vi gjort greier.

* Løpt rundt i det Zagreb har av skog. To timers tur, minst (liten kontinuitet i løpingen pga Martines fotofjolling).

Trærne hadde litt ulik natur:

Noen av dem likte vi bedre enn andre:

* Da vi i forrige post skrev at vi vurderte å gjøre hobos av oss, skyldtes det i stor grad vandrerhjemmet vårt, og alt det fine som fulgte med. Marco, for eksempel. Marco er sånn her:

Og hunden hans, Mara (gutt med jentenavn), er sånn her:

Gjett tre ganger hvem som vant.

Sammen er M&M superteamet som hjalp oss med alle strabaser, kom oss til unnsetning i nød og bidro med informasjon om hva enn vi lurte på. Også whiskey, da. Som de som i år har bodd lengst på vandrerhjemmet (9 netter), følte han vi måtte ha en skikkelig avskjed, og skjenket opp, som dere kan se på bildet. Zagreb forlot vi med lett hjerte, vandrerhjemmet var det desto mer vemodig å forlate. Gjett om vi skal skrive en heidundrandes fin anbefaling.

* Med torsdag som siste dagen vi kunne kalle Zagreb et hjem, bestemte vi oss for å gjøre noe fint ut av døgnet. Da det endelig sjekket inn en hyggelig gutt på rommet vårt (i motsetningen til mongoflokken av høylytte technotyskere), tok vi like gjerne med oss ham også. Destinasjon: Balkankonsert i landlige båtlokaler!

Torunn hadde det greit på konsert.

Joshua hadde det  greit på konsert.

Martine hadde det greit på konsert. Diagonalen er selvfølgelig laget med intensjon.

Bildet av de musiske balkanikerne rettferdiggjør ikke opplevelsen:

Disse halvgale musikerne fikk revet med seg publikum så det holdt da de smalt i gang med kroatisk allsang på ekte balkanvis. Et par oldies-menn rocket på trekkspill i bakgrunn, og en saksofonist holdt på å blåse øynene ut av skallen. Rytmene forvirret oss med både 7/4 (nerd!) og annet speisa opplegg i herlig miks.

* Fordi den hyggelige Joshua tilfeldigvis hadde studert Fine Arts ett år, og hadde en imponerende skissebok, spurte Martine om hun kunne få skape et awkward moment: En ti minutters skisse, plz? :3

Ti minutter ble nærmere førti (mest fordi kunstneren ble forstyrret av omgivelsene, blant annet disse bedårende organismene:)

Dagens hunder.

Kunstneren, forstyrret i arbeidet.

Det var et skikkelig Titanic-moment (med unntak av at ingen klesplagg falt), og selvsagt dødsromantisk.

Resultatet:

Her ruslar me heim.

—-

Torunn har også utforsket den kroatiske villmarken. Torsdag bar det av sted på dagsutflukt til Plitvička jezera, en nasjonalpark 2,5 busstimer unna Zagreb. Der var det en smule pent! Etter en dags rusling og utallige «aaaah» og «wooow» (uttalt inni seg, vel og merke), var hun frelst. Enough said — her kan man bare la bildene tale for seg!

Thanks, Cali, for the tip! It was just as amazing as you had predicted! 🙂

—-

I Rijeka skal vi jakte metallsvaner/skipsverft:

Håper de liker oss.


Publisert av: anonymebalkanikere | april 12, 2010

For i hobo-land, der kan alt gå an

Vi vurderer herved å gjøre permanente hobos av oss! Den kroatiske gjestfriheten har nemlig  frelst oss. Vi har ikke vært her en uke en gang, men har alt fått gratis overnatting og desserter, brus og croissanter «on the house», vi får låne telefonen gratis, vi surfer nettet til den store gullmedalje, folk står i kø for å hjelpe oss, de smiler og peker oss i riktig retning, vi får utdelt telefonnumre til hyperrelevante kilder, de hyperrelevante kildene gir oss intervjuavtale på flekken, vi smiler, bukker og neier og roper ut «Hvala!» og «Doviđenja!» til alle som måtte være så uheldige å komme i vår vei. Kroatia – vi har blitt så glad i deg!

Noen ganger tar det likevel litt av. I går kom vi for eksempel over et ubehagelig gjesfritt dyr. Det så sånn ut:

Vi ruslet rundt i museumsdistriktet da dette skjeggete vesenet, med sneipen dinglende ut av munnviken og brillene på snei, uten forvarsel begynte å snakke til oss. Da vi så ut som to spørsmålstegn, la han raskt om til engelsk og kunne informere oss om at vi ikke var de han lette etter. Han var nemlig på utkikk etter noen statister til en film han lagde. Siden statistene var kroatiske kunne vi ikke ljuge på oss at det faktisk var oss han var ute etter.

Dermed subbet han videre i sitt sikk-sakk bedagelige tempo på leting etter filmcrewet sitt. Mens vi fordøyde skuffelsen over at vi ikke skulle bli Hollywoodstjerner i dag heller, var han plutselig tilbake. Han kunne informere oss om at nå hadde han ventet lenge nok, og at hvis de ville ha tak i ham kunne de bare ringe. Han var nemlig executive producer, så han kunne ikke gå rundt og vente sånn hele dagen.

Dermed fikk vi guide et par kvartaler bortover mot sentrum igjen. Han kunne informere oss om at livet som freelance filmprodusent slett ikke var så lett nå til dags. Prisene var skutt til værs etter at Kroatia ble kandidatmedlem i EU, og det var heller ikke så stort filmmarked at det gjorde noe.

So far, so good.

Så ble ting litt mer dodgy.

Han lurte på om vi hadde prøvd oss i filmbransjen, noe vi avkreftet. Vi spurte hva slags filmer han produserte, han snakket seg bort («det er litt av hvert»). Endte opp med å tilby oss middag hjemme hos ham –  to ganger. Han hadde nemlig mer enn nok kjøtt til alle sammen, og han mente det slett ikke var nødvendig å spise på restaurant.

Da tok vi affære.

«Vi foretrekker nok restaurant, men takk for tilbudet,» sa vi i kor og løp vår vei.

DAGENS SITAT:

Martine: – Jeg er så glad for at jeg kjøpte meg nye sko. Siden da har alt gått oppover!

Torunn: – Pfft, Mitt reportasjetalent ligger ikke i skoene.

Men Martine har virkelig opplevd at ting tar av med de nye skoene på føttene. Så fort hun hadde vandret et par hundre meter i dem, oppdaget hun tilfeldigvis en liten plakat på en søppeldunk. Plakaten portretterte et svart tårn og en knyttet neve, med et par kryptiske, kroatiske goser unDER, samt en webadresse. Light-spirited som Martine følte seg med  nye skoa, noterte hun hurtig ned adressen for nærmere utforsking. Og tadaa – kommunistland åpenbarte seg (noe hjulpet av Google Translate)!  Martine skicket en mail – og sannelig fikk hun ikke svar i løpet av tjuefire timer! I dette øyeblikk skal vi ut i gatene for å finne og utforske to kommunistrakkere, som om de er seriøse nok, kanskje får æren av å posere i reportasjen til Martine.

ØNSK OSS LYKKE TIL!

PS: Til de av våre trofaste lesere som har kommentert på manglende nakenhet i gårsdagens innlegg, hevder vi hardnakket at dette er og blir et definisjonsspørsmål. Vi gjemte på journalistisk vis nakenheten i ordene – og de som lette, fant!

PPS: Dyrene har eiere, Martin. Vi bare stopper dem på gata for å gi dem litt ekstra kos.

Publisert av: anonymebalkanikere | april 11, 2010

Vårt første gjennombrudd (OBS! NAKENHET!)

Martine&Torunn-band melder om breaking news!!

Etter flere forskjøvede avtaler fikk vi endelig arrangert et møte med Kroatias svar på Jahn Otto Johansen i dag! Mr.B – vårt «skudd i blinde» da vi ennå satt i Norge og var unge og naive – ga oss plutselig følgende beskjed på telefon:

– Jump in a taxi and come to headquarters. I have time to talk.

Touchdown!

Vi kastet oss rundt, slengte oss inn i en limo med sotede ruter som ventet utenfor hotellet og kjørte sikk-sakk gjennom Zagrebs gater så det hvinte i limodekkene.

Eller… Det var iallfall nesten sånn det foregikk.

Vi kastet oss rundt, pumpet vandrerhjemsdama for reiseinformasjon, sprang ut på gata og bort til en kiosk, kjøpte et dagskort og KASTET oss heller på en slik en, som SUSTE av gårde i retning «the headquarters»:

(Dette er en såkalt trikk. Tror dere har sett sånne i Norge også)

Vi jobbet litt for å holde nervene i sjakk da vi skled inn glassdørene til TV-stasjonen, siden vi etter at vi ankom Zagreb har fått denne typen reaksjoner når vi nevner at vi har kontakt med herr B:

«Whoooah, Mr. B?? The big journalist?  He is a CELEBRITY!»

Dermed tenkte vi at nå måtte vi skjerpe oss og holde alle sanser åpne for å få maks ut av avtalen.

Det var null stress. Omtrent.

Mr. B viste seg å være en usedvanlig hyggelig type som pratet og forklarte velvillig. Innimellom svarte han på telefoner fra utenriksministeren og sånn. Kjendiser, vettu. Vi var iallfall storfornøyde da vi «left the premises» halvannen time seinere. Snus, snus, vi har fått ferten av reportasjesporet!

Siden det har kommet oss for øre at enkelte har problemer med å tro på at vi er i stand til å få så mange venner som vi påstår på bloggen, presenterer vi herved slående bildebevis på vårt nystiftede vennskap:

Martine, Mr. B og Torunn i fjernsynsredaksjonen – «the headquarters». PS: Han er såpass lax kledd fordi vi er så gode venner. Til vanlig ser han mer sånn ut.

Etter denne oppløftende opplevelsen cruiset vi tilbake til «upper town» der vi plutselig hadde masse tid til overs, søndag som det var.

Vi begynte faktisk å savne kjærestene våre så mye at vi lot oss friste til å betale for å utforske nakne menn (75 kuna). Vi hadde allerede sett flere av dem på gatehjørnene, og da vi nå entret lokalene, viste de seg villig fram. Flere av dem var så nakne at de til og med var uten hud, og vi fikk bokstavelig talt et innblikk i hodene deres. Vi grøsset litt da det viste seg at noen av mennene kun var 10 uker gamle og bodde i små væskefylte montre. For amerikanernes skyld var disse plassert på et eget område med lysende varselplakater som advarte mot «disturbing sights». Vi tenkte som så at er man på «Bodies revealed»-utstilling, så får man gå hele løpet – og vi trosset derfor advarslene og lot oss sjokkere. Konklusjon: Vi foretrekker fremdeles kjærestene våre.

I går fant vi imidlertid noe annet å nyte!

HVA HAR MARTINE I BOLLEN SIN???

JO; Local cuisine:

Skimter du tentaklen midt i bildet, ser du ikke feil. I bollen var det nemlig Blekkulf i biter. Forbløffende godt, og antagelig reisens beste måltid – i alle fall når du lukket øynene og konsentrerte deg om smaken heller enn det visuelle.

Nå sitter dere kanskje med inntrykket av at vi er dyrehatere som ville spist både Mikke, Minni og Pluto om vi fikk sjansen. Det er ikke sant. Som de dyreelskerene vi er, tiltrekker vi oss faktisk firbeinte så det suser etter, og er det noe Zagreb har mye av, er det firbeinte. Særlig hvite krølltopper i den nette høyde av 20 cm. De har vi dessverre ikke bilde av, men vi har bilde av Odin isteden! Odin er – som navnet tilsier – oppkalt etter den barske guden med bare ett øye, og vi syntes umiddelbart at Odin var ganske så tøff.

Spørs dog om dette invidividet ikke hadde kledd navnet bedre:

Her følger diverse annet bevisutvalg:

Sist, men ikke minst – vi har kjøpt oss nye sko. Vi er dermed nye mennesker, og får vist oss fram som de kapitalistiske shcwina vi er.  Men ja: Det er indeed en lettelse å kunne se ned på føttene sine uten å falle i depresjonens dype daler. Torunn fikk uante krefter fra sine:

Martine syntes ikke bildene av hennes sko rettferdiggjørde opplevelsen de egentlig er, så det får vente til senere.

Til slutt et bilde av hotellsuiten:

Vi deler den med ti andre.

DAGENS SITAT: «Cow cheese…. Det må jo være geitost!» – Torunn studerer menyen på Nocturna (og er bittelitt trøtt og bittelitt sulten)

Publisert av: anonymebalkanikere | april 9, 2010

De to gode vennene får tre nye (!)

I dag har vi sett Jesus.

Han satt utenfor Varteks & Više sammen med vennene sine. Det gikk i kveldsmat i det fine aftenslyset. Kanskje var det noe med det spesielle kroatiske pålegget de hadde på maten, for mange mennesker stoppet opp for å se på dem og ta bilder. Det gjorde vi også. Vi følte oss «in» som man sier på nynorsk.

Forøvrig har vi spist pizza med speilegg i dag. Great success! Martine ser her ytterst fornøyd ut.

Inni seg tenker hun: «Mmmm, når jeg kommer hjem til kjekkasen med det røde håret skal jeg steike speilegg på pizzaen hver eneste dag!»

Den herlige retten kostet bare 35 kuna! Kuna er kroatisk for «nesten det samme som kroner», og vi syns derfor vi hadde gjort et kjempekupp da vi stappmette rullet ut fra restauranten i retning Zagrebačka katedrala.

Den ser sånn ut.

Etter litt om og men kom vi fram til, som de kunstkjennerne vi nå en gang er, at katedralen er en blanding av gotisk og renessanse. Dersom noen vil argumentere på det, avslår vi det glatt. Inne i katedralen var det så fint at vi ikke turte å ta bilder. Særlig fordi det akkurat hadde vært gudstjeneste der. Men det var faktisk så flott at vi vil anbefale folk et besøk!

Da vi kom på utsiden igjen, fikk vi oss en venn i den milde kveldssola. Hun heter Fiffi og er nonne.

(Fiffi er hun i midten.)

På bildet kan det til forveksling se ut som om Fiffi er venner med noen andre enn oss, men det er ikke sant.

Forresten har vi fått en venn til i dag! Han er journalist, og vi kontaktet ham på måfå fra Norge fordi han var en av få som var så hipp at han hadde facebook. High five, Mr. B!

I dag testet vi ut telefonnummeret vi hadde lurt ham til å oppgi, og til vår store forskrekkelse tok han telefonen og ga oss til og med en ny telefondate i morgon den dag! Han skulle nemlig «broadcaste from the government» om få strakser, så han måtte løpe.

Dermed løp vi også. Ikke bokstavelig talt. Det hadde vært litt for slitsomt  etter en halv dag med researcharbeid. Puh. Men vi løp i hjertene våre. Helt til pizzarestauranten faktisk. Og da vi kom inn og satte oss ved bordet, kikket vi tilfeldigvis opp på flatskjermen som hang på veggen med live nyhetssending, og hvem tror du ikke sto i staselig dress og pratet inn i mikrofonen? Vår venn, Mr. B! Da følte vi oss som ordentlige «insiders», som de sier i Trøndelag, og vi smilte bredt idet vi sank sultne og lykkelige ned ved bordet.

—–

DAGENS SITAT:

Åååååh, så hund du lukter!

Martine om en søt golden retriever som luktet som pesten.

Publisert av: anonymebalkanikere | april 8, 2010

Fem timer i Grand Prix-helvete

«Sjedalo» er ordet du bør merke det om du skal kjøre kollektivt i Kroatia. Det er magisk og betyr at du må gi plassen din til den som måtte spørre. Neida. Det betyr «sete». Vet du ikke dette, og at alle bussbillettene har setereservasjoner, er sjansen 41/42-deler stor for at du må flytte deg. Og gjør du det, skjer gjerne dette:

M&T speider lettere frustrerte bakover i bussen, hvor kropper fyller alle setene. Bærende på fire sekker og en pose mat sjangler vi mot målet, mens bussen setter seg i bevegelse. Sete 31 og 32 er målet. «Overraskelse»: Kropper også der. Dama i setet tar hintet og flytter seg umiddelbart. Mannen ved vindusplassen…not so much.

M: Excuse me sir, I believe you’re sitting in my seat.

Mann: Somebody took my seat.

M: That’s a pity, but I need my seat.

Mann: You can use seat there.*peker på sete 31*

M: Well, that’s her seat. *peker på Torunn*

Mann: *trekker på skuldrene*

M: *viser mann billett* You’re sitting in my seat.

Mann: *ser dumt på Martine, gjentar at noen tok hans plass*

M: *tenker sint inni at nå skulle vi jammen sendt bikkjene på deg**

(bikkjene skulle sett omtrent sånn ut)

M: *sier isteden svært behersket* So..I’m supposed to stand all the way to Zagreb, for five hours?

Mann: Not my problem. You can sit there *peker på Torunn sitt sete igjen*

M: *sier FU inni seg, snur og går fram i bussen, med Torunn etter.

Som ved et tryllslag bestemmer en mann seg der framme, på det første setet, for å flytte seg til en dame. Vi får panoramautsikt fra frontruta. Bussturen blir lett mer OK enn den et øyeblikk så ut til å bli.

Vi ser Ringenes Herre-fjell som ser ut som Minas Tirith (i svart).

Martine ser årets første sommerfugl. Den var stor og nydelig sjøgrønn, men forsvant to sekunder senere, da den ble smørt utover frontruta.

Deretter ser vi et reinsdyr, som ved nærmere ettersyn viser seg å være en ganske allminnelig ku. *skuffet*

Torunn blir vettaskremt når det blir foretatt dobbel billettkontroll og billetten plutselig, og på mystisk vis forsvinner i ryggsekken. Heldigvis kommer den til rette.

Her viser en lettet Torunn fram den restrerende halvdelen av bussbilletten Split-Zagreb. Det er ikke en svettedråpe dere ser over høyre øyebryn.

På bussen blir vi heller ikke vettaskremt av musikken de spiller på Radio Dalmatia. Den er nemlig kjempefin. Ordentlig Grand Prix-stemning hele veien. Hvis noen har lyst til å synge en sang for oss når vi kommer hjem til Norge, ber vi på forhånd om at den må gå i D-dur, inneholde tre akkorder – og vokalisten bør synge med en så heftig vibrato at vi blir bittelitt sjøsjuke. På forhånd takk.

Reiseruten på over 400km:

Vel framme i Zagreb sjekket vi inn på Hobo Hostel og ble med det medlem i uteliggerklubben. Dette var dagens bløte. Lol.

På Hobo fikk vi umiddelbart venner. Vi  kan ikke for det. It’s to do with the hair. Sammen med våre nye venner dro vi ut på by’n, eller på restaurant som det i dette tilfellet også godt kan kalles. Der spiste vi pasta med gulaschj (ja, det skrives slett ikke sånn)  og snakket om aliens.

Her koser Martine seg med sine nye venner. Torunn er forvist til fotoapparatet.

Denne pjokken viste villig Torunn av sine kunster. Det var like før han rullet rundt og spilte død også.

Vi rundet av den lystige kvelden med å utforske det digitale fotografiets mange muligheter mens klokka på Crkva sv. Marka slo tolv.

DAGENS GÅTE:

Spørsmål:

Hva får du hvis du tar bilde av hoppende mennesker i mørket?

Svar:

Publisert av: anonymebalkanikere | april 7, 2010

Balkanbrøl

Mennene brøler og brøyter seg vei gjennom menneskemengden – ikke hurtig eller smidig, men virkelig brøyter. Menn i enden av gata brøler tilbake, brøler i kor, mens oransj røyk velter opp fra en boks i midten av folkeansamlingen et sted.

Dunk, dunk, dunk, tunge trommeslag, uten takt, konkurrerer med brølene som buldrer, bråker, øker i volum og blir…sang. Det er ikke opprør i Kroatia. Det er bare fotballkamp i Split. Spør noen hvem du holder med, er det best du svarer «HAJDUK!».

Jahn Ottos trofaste disipler har tilbragt en ny dag i Kardemomme by aka Split.

Her skinner stadig sola, og til tross for hissig fotballstemning utover ettermiddagen har vi hatt en fredfull dag i romantiske Adriaterhavsomgivelser. Blir nesten litt småforelska i hverandre her vi rusler rundt på kaipromenaden. Sukk.

I dag har vi øvd oss på å se verden med individuelle øyne.

Sånn så Torunn verden i halv tre-tida i dag:

Sånn så Martine den:

Nøff  said.

Split  har magiske katter. De dukket opp da vi skulle spise på Fife. En av kattene hadde bare ett øye og var kanskje litt gravid. En annen manglet hale. Det hersker fortsatt tvil om kattene var magiske eller invalide.

I tillegg til de magiske kattene, har vi også fått oss en ny menneskevenn i dag.

Hun er heks, og bruker gatefeierjobben sin som et skalkeskjul for andre og mer suspekte Bloksberg-aktiviteter. Den turkise frakken skifter farge i mørket.  Da blir den naturligvis svart, og håret hennes vokser også ut til uante lengder.

Vårt mål om verdensherredømme har fått seg en knekk. Vi oppdaget i dag, til vår store forferdelse, at unge, kroatiske krefter har gått sammen om å overta denne perlen av en adriaterhavsby uten å innlemme oss i planene, og jammen ser det ikke ut til at de holder på å lykkes. Vi har det eksklusive, avslørende bildet!

Martine fordøyde den sjokkerende avsløringen ikke med å ligge med beina høyt, slik Yngve Benestad Hågvar mener ville være korrekt respons på den medisinske tilstanden sjokk. Isteden streket hun opp en herlig liten stemningsrapport fra St. Dominus-katedralen i boka si. Da føltes alt mye bedre for både henne og Torunn …

… og de kunne nyte det grålige, disige lyset som la seg som et teppe om Mordor-fjellene Split-style og med det pakket den hendelsesrike dagen inn i sølvpapir og ønsket god natt.

——-

OBSERVERT I SPLIT I DAG:

Antall magiske katter:  2

Antall ville fotballsupportere:  Skremmende.

Antall ganger vi forsøkt å få blikkontakt med kelneren – og fikk det – hvorpå han forsvant i en helt annen retning: 12

Antall menn som lignet på Jahn Otto Johansen: 1

——

DAGENS SITAT: «Jeg skulle ønske jeg hadde en katedral som dette i hagen min!» – Torunn om den voldsomme St. Dominius-katedralen.

——

DAGENS SANG: (melodi: En solskinnsdag)

Jeg sitter på Dominus og ser ut over havet,

en solskinnsdag i ferien min,

i april skal jeg reise, intervjue og bade,

ja, dennne ferien tror jeg blir fin!

På gata står tre politi og koonspirerer,

mens hooligane synger høyt,

Martine tegner fint i bok mens soola skinner,

fornøyde vi drømmer drøyt.

Du, si meg, har du det bra?

Jo, takk skal du ha!

Jeg har det bra i Split, jeg kikker på en monolitt,

de to på gataa,

tar high-five, hurra!

Jeg digger sol og palmer, det fins håp for bleke armer,

fortaper meg i diktning og i haavet,

mens duene kurrer mykt.

Publisert av: anonymebalkanikere | april 6, 2010

Den mest forfulgte av de forfulgte: Jahn Otto Johansen (på Balkan)

Pssst, Jahn Otto!

Du vet det ikke, men vi følger deg hakk i hæl! Har gjort det en hel dag alt. Kommer heller ikke til å gi oss med det første – skal fortsette i 30 dager og 30 netter til – eller iallfall 29. Dine bedrifter på Balkan har ikke gått oss hus forbi. Vi har sett bøkene dine, sendt deg mail, ja, endatil snakket med sekretæren din på telefonen. Du kjenner Balkan like godt som ditt eget skjegg, Johansen, og det vil vi også! Eller, i det minste Kroatia.

Med blokk under armen, penn bak øret og kroatiske høflighetsgloser lirket innunder pannebrasken, camper vi nå bare et steinkast unna den romerske hersker Diokletians berømte gamlehjem. Her legger vi i skrivende stund strategiske, og ytterst hemmelige, planer for den videre reisen. Målet er verdensherredømme.

Eventuelt å skrive en brukbar god reportasje som ikke får Roy Krøvel til å sette kaffen i halsen med vilje.

OG KVINNENE SOM VILLE BLI SOM JAHN OTTO ER:

Martine – M. Martine er emo og har grått 239 ganger de siste dagene. Omtrent. Fordi hun savner en fyr med rødt hår.Dog, ifølge Torunn er hun ”det tekniske skrivegeniet som snart legger verden skriftlig for sine føtter”. Torunn om det.

Torunn er Hallingdøl og tror derfor så mangt. For eksempel at alt alltid kommer til å gå bra og at Jahn Otto en dag vil anerkjenne oss som likemennesker.

Underveis ønsker vi helst ikke å møte på:

Derimot vil vi svært gjerne møte på eller se:

(Merk: Mr. Pitt er for øyeblikket i Bosnia ifølge http://www.vg.no/film/artikkel.php?artid=595516, så hvem vet – kanskje er mål nr. 1 nærmere rekkevidde enn tidligere antatt!)

Håper du, kjære leser, vil slå følge på vår kroatiske vei! Jahn Otto – you’re the man!

Lovely greets*,

Martine og Torunn

PS: Kudos til Sindre S.S.

Kategorier