Publisert av: anonymebalkanikere | april 12, 2010

For i hobo-land, der kan alt gå an

Vi vurderer herved å gjøre permanente hobos av oss! Den kroatiske gjestfriheten har nemlig  frelst oss. Vi har ikke vært her en uke en gang, men har alt fått gratis overnatting og desserter, brus og croissanter «on the house», vi får låne telefonen gratis, vi surfer nettet til den store gullmedalje, folk står i kø for å hjelpe oss, de smiler og peker oss i riktig retning, vi får utdelt telefonnumre til hyperrelevante kilder, de hyperrelevante kildene gir oss intervjuavtale på flekken, vi smiler, bukker og neier og roper ut «Hvala!» og «Doviđenja!» til alle som måtte være så uheldige å komme i vår vei. Kroatia – vi har blitt så glad i deg!

Noen ganger tar det likevel litt av. I går kom vi for eksempel over et ubehagelig gjesfritt dyr. Det så sånn ut:

Vi ruslet rundt i museumsdistriktet da dette skjeggete vesenet, med sneipen dinglende ut av munnviken og brillene på snei, uten forvarsel begynte å snakke til oss. Da vi så ut som to spørsmålstegn, la han raskt om til engelsk og kunne informere oss om at vi ikke var de han lette etter. Han var nemlig på utkikk etter noen statister til en film han lagde. Siden statistene var kroatiske kunne vi ikke ljuge på oss at det faktisk var oss han var ute etter.

Dermed subbet han videre i sitt sikk-sakk bedagelige tempo på leting etter filmcrewet sitt. Mens vi fordøyde skuffelsen over at vi ikke skulle bli Hollywoodstjerner i dag heller, var han plutselig tilbake. Han kunne informere oss om at nå hadde han ventet lenge nok, og at hvis de ville ha tak i ham kunne de bare ringe. Han var nemlig executive producer, så han kunne ikke gå rundt og vente sånn hele dagen.

Dermed fikk vi guide et par kvartaler bortover mot sentrum igjen. Han kunne informere oss om at livet som freelance filmprodusent slett ikke var så lett nå til dags. Prisene var skutt til værs etter at Kroatia ble kandidatmedlem i EU, og det var heller ikke så stort filmmarked at det gjorde noe.

So far, so good.

Så ble ting litt mer dodgy.

Han lurte på om vi hadde prøvd oss i filmbransjen, noe vi avkreftet. Vi spurte hva slags filmer han produserte, han snakket seg bort («det er litt av hvert»). Endte opp med å tilby oss middag hjemme hos ham –  to ganger. Han hadde nemlig mer enn nok kjøtt til alle sammen, og han mente det slett ikke var nødvendig å spise på restaurant.

Da tok vi affære.

«Vi foretrekker nok restaurant, men takk for tilbudet,» sa vi i kor og løp vår vei.

DAGENS SITAT:

Martine: – Jeg er så glad for at jeg kjøpte meg nye sko. Siden da har alt gått oppover!

Torunn: – Pfft, Mitt reportasjetalent ligger ikke i skoene.

Men Martine har virkelig opplevd at ting tar av med de nye skoene på føttene. Så fort hun hadde vandret et par hundre meter i dem, oppdaget hun tilfeldigvis en liten plakat på en søppeldunk. Plakaten portretterte et svart tårn og en knyttet neve, med et par kryptiske, kroatiske goser unDER, samt en webadresse. Light-spirited som Martine følte seg med  nye skoa, noterte hun hurtig ned adressen for nærmere utforsking. Og tadaa – kommunistland åpenbarte seg (noe hjulpet av Google Translate)!  Martine skicket en mail – og sannelig fikk hun ikke svar i løpet av tjuefire timer! I dette øyeblikk skal vi ut i gatene for å finne og utforske to kommunistrakkere, som om de er seriøse nok, kanskje får æren av å posere i reportasjen til Martine.

ØNSK OSS LYKKE TIL!

PS: Til de av våre trofaste lesere som har kommentert på manglende nakenhet i gårsdagens innlegg, hevder vi hardnakket at dette er og blir et definisjonsspørsmål. Vi gjemte på journalistisk vis nakenheten i ordene – og de som lette, fant!

PPS: Dyrene har eiere, Martin. Vi bare stopper dem på gata for å gi dem litt ekstra kos.

Advertisements

Responses

  1. Når ei knall sexy jente ber meg kle meg naken (det er den eneste som har fått meg til å gjøre det, bort sett fra helsesøstra) så tar jeg IKKE frem kniven og tar en «Terminator 2» evt. en «Rock DJ» .. se http://www.youtube.com/watch?v=TGelsMOIJZY ved 2:50.

    Godt å vite ang. det med dyrene. Det er veldig viktig for meg at de mindre utviklede skapningene føler seg elsket og ønsket.

    Til Martines forsvar så var bra fottøy og rene sokker det viktigste tilbehøret til marineinfanteristene i Vitenam, bort sett fra 5,56mm ammunisjonen.

    Interessant type.. nå vet jeg i hvilket land jeg kan ta i bruk mine skuespillertalenter hvis det skranter med journalistjobber.

    Men anyways, håper jeg får se noen revolusjonære snart.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: